Uansett: Bruce.
Vi; Simen, Audun, Narve, 3 venner av Audun og meg, satt og grillet i Vigelandsparken da en fotograf spør oss om vi har sett Bruce Springsteen. Vi ser ikke helt seriøsiteten i dette og spøker det bort, men har nok litt lengre øyne enn normalt uten å egentlig innrømme det. Det er nemlig HELT usannsynlig at vi skal få se Bruce Springsteen. Ja, å SE den legendariske musikeren i denne settingen; nei, det skjer ikke.
Men... der skulle vi ta feil. Ikke lenge etter kommer nemlig the Boss vandrende, jeg vil heller skrive tuslende, bortover veien. Vi satt ved en av gåveiene på plenen. Jeg, kjendis"alert" som jeg er, ser stjerner i øynene og klarar ikke helt være like nochalant som jeg i ettertid skulle ønske jeg hadde vært, og sier "Hey" på den kjekkeste måten jeg kan. "Hey, how's it going" svarer mannen med de rare skoene, grå lua og de store solbrillene. "Good" skyter det inn fra Simen; "Do you want a beer?". "Sure" svarer Bruce og alle får hakaslepp.
De to livvaktene til Bruce står rundt og speider etter journalister. Journalistene har nemlig fått treng beskjed om ikke å ta noen bilder mens Bruce gjør seg ferdig i parken.
Narve får hentet frem en Tuborg og gir til Bruce. Det er ikke hvem som helst som kan skryte på seg at han har spandert en øl på Bruce Springsteen; men det kan Narve. Vi snakker om alt og ingenting. Han var veldig fascinert av engangsgrillen vi hadde med oss, og sa det minnet han om sin ungdomstid da han satt i en avsagd sofa i bilen sin og grillet mens han var på "the drive-in movies". Han spør oss om vi pleier å sitte i denne parken, hva vi gjør ellers, hvordan vi kjenner hverandre (der kommer Audun inn som den absolutte store helten da dette var i bunn og grunn hans forslag) og virket genuint interessert i å vite hvem vi var og hva vi holdt på med. Vi spurte jo så klart om konsertene hvor han svarte han ikke hadde trodd han skulle klare å gjennomføre 3- timers lange konserter igjen og at han satte pris på å kunne slappe av i to dager før neste konsert i Finland. Det tar på å være stjerne. Men det han la mest vekt på i forhold til konserter var publikum. Hvor viktig kontakten mellom scenen og publikum var, og hvor mye han satte pris på å kunne holde på med det han elsker.
Tuborgen, som han faktisk skrøt av da vi forklarte at dette var billi' ølen til studentene, begynte å bli tom og han, som stor kjendis, var klar over at her måtte det skrives noen autografer. Audun sin pappa fikk seg nok en overraskelse da Bruce Springsteen var på tråden. Audun spurte nemlig om Bruce kunne si noen ord til "dad" da han var en stor fan og var på konserten Bruce hadde i Drammen i 1981.
Det var syv storøyde og litt forfjamsede ungdommer som satt igjen da Bruce gikk. Det ble høy telefonføring da vi alle måtte fortelle dette videre til familie og venner. En kan si at møtet var et skikkelig adrenalinkick! Vi fant ut at ingen av oss kunne nå gå hjem og sove, så vi gikk til nærmeste pub for å roe nervene over en øl.
Til og med bartendere slapp ikke unna:
"To øl, du skjønner; vi satt akkuratt og pilset med Bruce Springsteen!"
