Livet...

Bør det være et ønske og mål å få i både pose og sekk? Er uttykket "wanna have it all" egentlig så bra, og i det hele tatt mulig? En vil jo ikke føle at man tar til takke med noe, men det burde være en grense at dersom en er fornøyd i en situasjon trengs det ikke være å ta til takke med noe! Å gi slipp på noe fordi en tror at kanskje et sted eller noe annet er så mye bedre! Det vil jo bare si å være en streber. Men er det nødvendigvis feil? Vil en ikke nå toppen, og få mest mulig ut av seg selv? Jo, men igjen, det bør være en liten stemme i hodet som får en til også å ta vare på det en har, og være fornøyd med det. For hvem vet om det faktisk er noe som er så mye bedre... Er det egentlig at vi er redd for å gå glipp av noe? Det må kunne finnes en balanse mellom å være fornøyd og å utfordre seg selv.

I bunn og grunn handler det vel om å leve. Folk tenker og analyserer for mye, og lar det ofte gå på bekostning av det å leve. Hvem vet hva som skjer i morgen?! Er vi redd for å leve? Er det ikke bedre å prøve for så å kanskje feile, eller er vi for redd for å bli såret? Men er det ikke mest en selv en sårer dersom en ikke lar seg selv leve og bli revet med i blandt? Målet burde være å å ha noen å le med og samtidig utfordre seg selv.

Og er det virkelig nødvendig å tenke på dette i det hele tatt? Vel, da har jeg i hvertfall tenkt for dere alle- hittil i hvertfall. Jeg legger ned tankeboksen min- og kan anbefale andre å gjøre det også... Why think about life when you can live it!